Se opptak av webinaret her.
Overskriften var tema for et webinar vi arrangerte i SosNet-fellesskaper den 19. august. Webinaret ble arrangert under norsk gatelagsfotball sin nasjonale turnering i Skien, på Skagerak Arena. Der møttes 34 lag fra hele landet, med over 550 spillere, trenere og øvrig støtteapparat. Grunnen til at vårt webinar med gjester i studio, ble lagt dit er enkel.
Gatelagsfotball er dokumentert som et svært godt tilbud med overbevisende effekt for en gruppe mennesker som det er uhyre vanskelig å lykkes med hjelpetiltak for – mennesker med utfordringer knyttet til psykisk heles og rus. Se rapporter fra forskning på tiltaket, med lenker nederst i dette innlegget.
I webinaret denne gangen tok vi altså utgangspunkt i noe som har dokumentert effekt, når vi så spør, med blikket på hele spekteret av hjelpetiltak i den omfattende norske velferdsstaten; hva virker og hvorfor?
I webinaret møtte vi gatelagspiller Danielle Brogden, hennes mor Marianne Sørum, fotballtrener André Muri, kommunal miljøarbeider Aina Rype, helseøkonom Erik Magnus Sæther og NAV-leder i Skien Anne C. Apneseth. Møtene med disse kloke og erfarne menneskene tegnet i sum et bilde fra individ i fokus, via klubb/sted/kommune, over i nasjonale tall for samfunnsmessig betydning og over til et mer overordnet systemperspektiv. – Hele veien med spørsmålet om hva som virker og hvorfor, hengende i luften.
La oss her trekke ut noen nøkkelpunkter fra alt det du i løpet av webinarets drøye times sending, kan høre mere om. For om du er interessert i temaet, kan du klikke deg inn og høre samtalene selv.
Vi begynte, etter en kort hilsen fra fotballpresident Lise Klaveness, medgatelagspiller Danielle Brogden. Vi hentet henne bort til mikrofonen, direktefra treningsfeltet på Skagerak Arena. Hun fortalte åpent om eget liv og om gatelagsfotballens betydning. Vi fikk høre om tilhørighet og verdien av å bli sett som enkeltmenneske. Fra et liv i rus og uhelse på mange plan, ble hun først med i Vålerenga, før hun etter flytting ble en del av Gatelaget til Odd. Danielle legger stor vekt på betydningen av fysisk aktivitet, men fremhever altså også de sosiale verdiene i kameratskapet; om å bli regnet med og sett som et sammensatt og selvstendig individ.
Danielles mor, Marianne Sørum, fortalte om pårørenderollen. Hun var imponert over måten hun selv var blitt inkludert i «gatelagsfamilien» som hun kalte det. Med egne utfordringer har hun ganske god kjennskap til ulike behandlingsformer og -steder. Hennes fortelling om det åpne fellesskapet hun både for både egen del og for Danielle, fortalte om opplevelser fra, var sterkt å høre.
De neste gjestene i var gatelagstrener André Muri og ruskonsulent i Asker kommune, Aina Rype. Vi våget oss på å åpne samtalen med fotballtreneren om hans egen kompetanse på ting som ikke handler om lærkula. – Å være fotballtrener for mennesker i slike livssituasjoner som det gatelagsspillere av begge kjønn står i, er vel ikke for amatører? spurte vi.
André parerte den freidige starten med å understreke at det hele i grunnen bare handler om å være et medmenneske – og om å lage god stemning, sa han. Og god stemning skapes i gatelagsfotballen. Der deles et felles måltid knyttet til trening. Det er trening 2 til 3 dager i uka, i tillegg til at lagene møter hverandre i kamp. Der deler de også måltider med hverandre, og for meg som har vært til stede ved flere slike anledninger, finner jeg det oppsiktsvekkende å se hvilket kameratskap som utspiller seg mellom to rivaliserende lagene. Bare få minutter før har de kjempet mot hverandre i ulike klubbdrakter, så sitter de som «bestekamerater» ved samme bord. Ved en anledning opplevde jeg en av gjestelagets spillere høytidelig reise seg, under lunsjen etter kampen; han slo på pappkruset med appelsinjuice og holdt en tale hvor han lovpriste motstanderlagets spill og sportsmannship, før han utbragte en skål (!) for begge lag.
I webinaret fikk vi hørte hvordan kommune og klubb, i dette tilfelle Asker kommune og Asker Fotball, samarbeidet over fag- og sektorgrenser. På spørsmål fra oss om fotball er en kommunal oppgave, forsikret Aina Rype om at den formen for støttetiltak som gatelagsfotball er, virker bedre enn mye annet, nettopp fordi rollene «flates ut». Når vi møter fotballspillerne (som hun konsekvent kalte dem) i bilen på vei til eller fra trening, i spillerbussen på vei til kamp, i garderoben eller i klubbhuset – da blir samtaler likeverdige. Og likeverdige samtaler virker, fortalte hun – i Asker kalller de det skjulte terapautiske samtaler. – Vi vet også, fra forskning på gatelagsfotball, at spillerne som naturligvis ofte har sammensatte problemer, i andre sammenhenger har blitt «stykket opp» med sær-avtaler med hjelpere på hver sine fagområder og fagarenaer. I gatelagsfotballen settes den enkelte i sentrum – ikke de ulike tjenestene. Det er hjelpen som oppsøker «brukeren» på hans/hennes arena, så å si – ikke hen eller henne som må løpe rundt til offentlige kontorer. I alle fall ikke som hovedregel.
Vi beveget oss så over fra lokale til nasjonale perspektiver når Erik Magnus Sæther satt seg i webinarets gjestestol. Han og kolleger i Oslo Economics har i to runder satt sammen rapporter over gatelagsfotballens sosialøkonomiske verdi. Sæther innrømmer at det er stor usikkerhet knyttet til slike tall, men mente likevel; om man bruker Helsedirektoratets egne indikatorer for politikk og prioriteringer, så lar det seg gjøre å få et kvalifisert bilde. Og det var overraskende høye tall han kunne vise til. 420 millioner kroner i bedre helse og livskvalitet, 40 millioner i reduserte kostnader på politi og kriminalbudsjetter, 134 millioner i besparelse på redusert belastning for pårørende, 53 millioner i økt verdiskapning for arbeid og utdanning i målgruppa, og enda flere tall og verdier kan dokumenteres om man dykker ned i bidrag fra frivillig arbeid, skatter og lokale gevinster for lokalsamfunn, mm.
Nå er det vel ikke urimelig å hevde at målet med både gatelagsfotball og alle andre tiltak rettet mot mennesker i utsatte posisjoner, er den enkeltes helse og bedre hverdag, men, som Sæther understreket, er det likevel slik at vi i en presset velferdsstat må se på budsjettstørrelser og vurdere hva som gir mest samfunnsmessig effekt på «bunnlinja» som det heter. Her har altså gatelagsfotballens kameratskap, dager uten rus og kompromissløs oppmerksomhet på muligheter, åpenbart også økonomisk verdi. Rapporten til Oslo Economics kan lastes ned fra lenke nederst i saken.
Webinaret ble avsluttet med en prat med NAV-leder i Skien og Siljan Anne C. Apneseth. Hun hadde hatt stor gleder av å høre på de forutgående gjestene, fortalte hun. Hun mente, på forespørsel, at det opplagt er mye fra gatelagsfotballen som andre velferdstjenester kan lære av. NAV-lederen som leder en faglig stab på 150 fagfolk, svarte ærlig på at standardiseringer i skjemaer og stigmatisering av hjelpebehov i grupper og segmenter, vil kunne ha uheldige sider. Med Odds gatelag i eget område, så hun med både nysgjerrighet og inspirasjon på hvordan gatelagssatsingens brede partnerskap og respekt for enkeltmenneskers sammensatte livssituasjoner kunne gi læring over til andre tjenester. Vi var begge enige om at det ikke burde være så vanskelig å bruke sunn fornuft i møte med mennesker som jo første og fremst er nettopp det; mennesker – ikke grupper, segmenter, statistiske størrelser eller samfunnsøkonomiske tall. Det heter jo at man trenger en landsby for å oppdra et barn. Bak uttrykket ligger en innsikt om at sammensatte utfordringer krever samarbeid i tillit. I 34 ulike gatelag; i 34 ulike byer og lokalsamfunn i Norge ser vi hvordan brede samarbeidene partnerskap utfolde seg med åpenbar effekt. Webinaret ble avsluttet med en frimodig, men ganske godt dokumentert påstand om at gatelagssatsingens bidrag til forståelse av fellesskap, samarbeid på tvers, fokus på enkeltmenneskers verdighet og ressurser, er verdier det burde være mulig å inspireres av og lære fra, over til andre tjenester, både i offentlig, privat og ideell tjenesteproduksjon.
Lars U. Kobro
Har du ikke sett webinaret ennå? Se opptaket her.
