Av: Eskil Domben, GET Academy
I dette blogginnlegget deler Eskil Domben fra GET Academy refleksjoner som utfordrer etablerte forestillinger om kompetanse, utenforskap og hvordan systemene våre er rigget. Med utgangspunkt i erfaringer fra sosialt entreprenørskap og praksisnær innovasjon, inviterer han oss til å tenke nytt om hvem vi ser – og hvem vi overser.
Vi har blitt veldig gode til å sortere mennesker. Nå må vi bli like gode til å oppdage dem.
Jeg kjenner ingen sosiale entreprenører som går så det griner.
Men jeg kjenner ganske mange som griner litt.
Og kanskje er det akkurat der paradokset ligger.
For hvis du spør samfunnet om det lønner seg å være sosial entreprenør, tror jeg svaret er et ganske tydelig ja.
Hvis du spør de som faktisk driver med det, er svaret kanskje mer:
«Tja.»
Hvem er det egentlig som får gevinsten?
Jo mer jeg tenker på det, jo mindre tror jeg dette handler om sosialt entreprenørskap.
Jeg tror det handler om hvordan vi har valgt å bygge Norge.
For det er noe som skurrer.
Vi snakker hele tiden om kompetansemangel i Norge.
Samtidig står mennesker med kapasitet, talent og motivasjon på utsiden.
Det er et paradoks.
Og jeg mener faktisk det er en krise.
Et tankesettproblem
For kanskje er ikke utenforskap først og fremst et menneskeproblem.
Jeg tror vi har et tankesettproblem.
Vi har designet et samfunn som er ekstremt gode til å sortere mennesker etter papir.
Vi spør etter CV.
Vi spør etter karakterer.
Vi spør etter formell kompetanse.
Og så blir vi overrasket når vi ikke finner nok folk.
Historien om Thomas
Jeg tenker ofte på Thomas.
Vi kan kalle ham det.
Thomas sluttet på skolen i 6. klasse.
Da han kom til oss, frøs han når vi sa ordet «skole».
Det er egentlig ikke så rart.
Hvis du har sluttet i 6. klasse, får du naturligvis noen hull.
Eller ganske mange.
Men det var ikke det vi la mest merke til.
Vi la merke til noe annet.
Han hadde tenning.
En enorm interesse.
En drivkraft.
Og et ønske om å utvikle seg.
Ikke bare faglig, men som menneske.
Fra å kartlegge hull til å oppdage tenning
Og kanskje er det akkurat dette som er poenget.
Vi har blitt veldig flinke til å kartlegge hull.
Men vi har blitt dårligere til å oppdage tenning, dedikasjon og læringslyst.
For hvis det eneste vi ser, er det som mangler på papiret,
er det ikke så rart at vi overser mennesker med store ressurser.
Thomas trengte ikke at noen reparerte ham.
Han trengte at noen oppdaget ham.
Han trengte en arena hvor han kunne utforske interessene sine, utvikle nøkkelkompetanser og finne retning i livet.
Og det er kanskje det viktigste jeg har lært de siste årene:
Vi må slutte å spørre hva folk mangler, og begynne å spørre hvor de har tenning.
For alle mennesker har potensial.
Og alle mennesker ønsker å bety noe og å kunne bidra.
GET Academy – ikke et IT‑prosjekt
GET Academy er egentlig ikke et IT‑prosjekt.
Det er et prosjekt for å oppdage menneskers genuine styrker.
Teknologi er bare arenaen.
Start IT er et kort avklaringsløp hvor unge mennesker får utforske teknologi, arbeidsliv og egne styrker før de tar større utdannings- eller karrierevalg.
Ikke alle skal bli IT‑utviklere.
Det hadde faktisk vært en dårlig idé.
Og det er kanskje noe av det fineste med Start IT.
Noen finner veien videre til GET IT – et videre utdanningsløp i tett samarbeid med en bedrift.
Andre finner ut at de skal en helt annen vei.
Begge deler er en seier.
For veldig mange trenger først og fremst hjelp til å finne retning.
Til å oppleve mestring.
Til å bygge nøkkelkompetanser.
Og til å oppdage at de faktisk har noe å bidra med.
Hvordan vet vi at dette virker?
Vi gjør noe ganske gammeldags.
Vi ringer dem.
Eller tar kontakt på annet vis.
«Hei, hvordan går det?»
Ikke fordi det står i et styringsdokument.
Men fordi vi bryr oss.
På ekte.
Og det er kanskje her jeg har blitt mest overrasket.
Ikke over tallene i seg selv.
Men over hva de forteller oss om Norge.
77 prosent av de som avslutter Start IT, uten å gå videre til GET IT, er i jobb eller annen utdanning.
Historisk er 91 prosent i jobb etter hele løpet – Start IT og ett år med GET IT.
Det er selvfølgelig hyggelige tall.
Men det mest interessante er ikke tallene.
Det mest interessante er hva de utfordrer.
Systemene – ikke individene
For hvis unge mennesker som i stor grad har stått på utsiden finner retning, jobb eller utdanning gjennom et avklaringsløp som dette,
er det kanskje ikke individene som er problemet.
Da er det måten vi har organisert systemene våre på.
Da er det rekrutteringskulturen.
Da er det måten vi har lært oss å definere kompetanse på.
Og det er her jeg tror narrativskiftet ligger.
Ikke:
«GET Academy er flinke.»
Men:
Vi har fått lov til å teste ut en annen måte å tenke på.
Sosial bærekraft er verdiskaping
OECD peker også i denne retningen.
Samfunn og arbeidsliv som evner å ta i bruk hele talentbasen, står sterkere – både sosialt og økonomisk.
Ikke fordi mangfold i seg selv er en magisk løsning,
men fordi inkludering gjør at vi bruker flere av ressursene vi allerede har.
For sosial bærekraft er ikke veldedighet.
Det er verdiskaping.
På ekte.
Samfunnsøkonomiske analyser peker i samme retning.
Gevinstene ved at mennesker går fra langvarig utenforskap til arbeid er betydelige – i enkelte analyser estimert til opp mot 2,9 millioner kroner per person.
Når systemene møter virkeligheten
Likevel er det noe som er litt fascinerende.
Vi som jobber med dette, må hele tiden justere oss for å passe inn.
Ikke fordi noen ønsker motvind.
Men fordi systemene våre først og fremst er bygget for å ivareta det bestående.
Ikke nødvendigvis for å oppdage det nye.
Vi trenger kvalitetssikring.
Vi trenger forutsigbarhet.
Og vi trenger formell utdanning.
Derfor etablerte vi også en fagskole.
Men på veien dit skjedde det noe interessant.
For å få utdanningen godkjent måtte vi tone ned noe av det vi vet virker aller best – nøkkelkompetanser.
- Samarbeid.Kommunikasjon.
Utholdenhet.
Læringskunnskap.
Tilbakemeldingskultur.
Relasjonsbygging.
Det ble i mindre grad beskrevet som pensum og i større grad omtalt som pedagogisk metode.
Det er egentlig litt rart.
Et nødvendig narrativskifte
Vi er fortsatt bedre til å godkjenne det vi allerede kjenner, enn å verdsette det vi ennå ikke helt har lært oss å måle.
Men det er akkurat det vi trenger nå.
Vi trenger ikke først og fremst flere mennesker som passer inn i systemene.
Vi trenger systemer som er bedre til å oppdage mennesker.
For vi har blitt veldig gode til å sortere mennesker.
Nå må vi bli like gode til å oppdage dem.
Det mest radikale vi kan gjøre i Norge akkurat nå,
er ikke å skape nye mennesker.
Det er å begynne å oppdage dem som allerede finnes.
Kanskje er ikke løsningen flere sosiale entreprenører.
Kanskje er løsningen at flere begynner å tenke som sosiale entreprenører.
For dette handler om noe mye større.
Sosiale entreprenører er ikke løsningen.
De er prototyper på hvordan fremtidens systemer kan fungere.
Vi trenger et narrativskifte i Norge:
– Fra å tro på papiret – til å tro på mennesket
– Fra å reparere utenforskap – til å designe for tilhørighet
– Fra å sortere mennesker – til å oppdage mennesker
– Fra å spørre «hvem er kvalifisert?» – til å spørre «hvem har vi ikke oppdaget ennå?»
For mange av de beste folkene står fortsatt på utsiden.
Og det er et problem ingen av oss har råd til å la være å løse.
Eskil Domben
GET Academy
